Enjoying the review? Use code BLOG10 for 10% off our apparel.
This is true black metal... maybe?
Few bands have cast a longer shadow over extreme metal than Mayhem. Formed in Oslo, Norway, in 1984, the band became one of the defining forces behind the second wave of Norwegian black metal. While their infamous history often overshadows their music, Mayhem have continued to evolve over four decades, proving they're far more than the controversies that surrounded their early years. Liturgy of Death finds the veterans embracing the bleak atmosphere and furious aggression that made them legends while refining it with modern production and more dynamic songwriting.
From the opening notes of "Ephemeral Eternity," the album immediately establishes an unsettling mood. Ringing guitar chords drift through the mix before distant vocals and restrained percussion slowly build tension. When the blast beats finally arrive, the transition feels earned rather than abrupt. The contrast between haunting, slower passages and explosive black metal fury becomes one of the album's defining characteristics. Although the production is noticeably cleaner than classic Norwegian black metal, it never sacrifices the cold, sinister atmosphere that defines the genre.
"Despair" raises the intensity almost immediately with relentless tremolo-picked guitars and venomous vocals. The riffs drip with unease, while subtle synth layers quietly reinforce the song's eerie atmosphere without becoming overly symphonic. Unfortunately, this is also where one of the album's recurring weaknesses becomes more noticeable. The kick drums often sit too far back in the mix, reducing some of the impact during the faster blast beat sections. The song remains engaging thanks to its layered arrangements, though its extended runtime causes certain ideas to linger longer than necessary.
The momentum improves with "Weep for Nothing," one of the record's strongest examples of pacing. The blast beats remain ferocious, but Mayhem wisely introduce slower, hypnotic passages that prevent listener fatigue. Cymbal work adds texture throughout, while subtle orchestral elements expand the atmosphere without pulling attention away from the guitars. Instead of relying purely on speed, the band allow space for tension to build naturally before launching back into waves of aggression.
"Aeon's End" is among the album's most immediate highlights. The riffs feel more purposeful, the drumming carries greater urgency, and the monstrous backing vocal layers add extra menace to the already hostile performance. Everything sounds tighter here, creating one of the record's most memorable songs while reminding listeners how effective Mayhem can be when they focus on concise songwriting.
The slower "Funeral of Existence" leans heavily into atmosphere. Buzzing bass lines and mournful guitar melodies create an oppressive sense of isolation while the vocals drift ghost-like across the mix. Although the restrained drumming occasionally weakens the impact of the heavier sections, the gradual shifts between slow-burning passages and bursts of blast beats help maintain interest throughout its runtime.
"Realm of Endless Misery" continues exploring that balance between aggression and atmosphere. Furious opening riffs gradually give way to slower, almost ritualistic passages where the bass becomes surprisingly prominent. Rather than simply repeating earlier ideas, the second half introduces darker riff variations and subtle rhythmic changes that make the composition feel more dynamic than several of the album's earlier tracks.
The undeniable highlight arrives with "Propitious Death." Everything clicks into place. The guitars sound fuller, the drums finally hit with convincing authority, and the slower chugging riffs inject genuine heaviness rarely heard elsewhere on the record. Even the grotesque, vomit-like vocal performance feels particularly inspired here, perfectly complementing the suffocating atmosphere. It captures the balance between brutality and mood that the rest of the album occasionally struggles to maintain.
Closing track "The Sentence of Absolution" begins surprisingly restrained before unfolding into a steady mid-tempo assault. Rather than ending on relentless speed, Mayhem opt for a more measured conclusion that gradually builds into its final moments. The unusual guitar textures and lingering atmosphere provide a satisfying conclusion while reinforcing the record's darker, more contemplative side.
What makes Liturgy of Death successful is its willingness to embrace atmosphere alongside aggression. The guitars consistently deliver icy, sinister melodies, and the songwriting benefits whenever the band slow things down enough to let the darkness breathe. The musicianship remains excellent throughout, particularly the guitar work and the more adventurous arrangements that emerge during the album's strongest moments.
That said, the production isn't flawless. The drum mix, particularly the kick drums, often lacks the authority needed to fully support the faster sections, and several songs could benefit from tighter editing. A handful of tracks also begin to blur together due to similar tempos and extended runtimes, preventing the album from reaching the unforgettable heights of the band's classic releases.
Still, Liturgy of Death proves that Mayhem remain capable of crafting immersive, sinister black metal long after their legendary beginnings. Rather than chasing nostalgia or reinventing themselves, they refine the elements that have always defined their sound: cold atmosphere, hypnotic riffing, and relentless darkness. It may not rival their most iconic work, but it's another worthy chapter in the catalogue of one of black metal's most influential bands.
Dette er ekte black metal … kanskje?
Få band har kastet en så lang skygge over ekstremmetal som Mayhem. Bandet ble dannet i Oslo, Norge, i 1984, og var med på å definere lyden og estetikken til den andre bølgen av norsk black metal. Arven deres strekker seg langt utover musikken, og tragediene og kontroversene rundt den tidlige besetningen har blitt en uatskillelig del av bandets historie. Flere tiår senere fortsetter Mayhem likevel å gi ut nytt materiale, og Liturgy of Death viser et band som fortsatt er i stand til å skape mørke, undertrykkende atmosfærer, samtidig som de av og til minner lytteren på hvorfor de fortsatt regnes som legender innen sjangeren.
Fra åpningsøyeblikkene på «Ephemeral Eternity» etablerer albumet en uhyggelig og urovekkende stemning. Klingende gitarkorder, fjerne vokaler og tilbakeholdent trommespill bygger sakte opp spenningen før det eksploderer i rasende blastbeats. Kontrasten mellom de langsomme, hjemsøkende partiene og de eksplosive seksjonene fungerer svært godt, og de dypere basspartiene tilfører etterlengtet tyngde. Til tross for en overraskende polert produksjon til å være et black metal-album, forblir atmosfæren gjennomgående dyster.
«Despair» skrur intensiteten opp umiddelbart, men her begynner også produksjonens svakheter å vise seg. Gitarene bærer en konstant følelse av mørke, mens trommene ofte virker merkelig begravd i miksen, særlig stortrommene. Diskrete synthesizere og teatralske vokallag gir låten personlighet, men den lange spilletiden gjør at den drar litt ut, og den kunne med fordel vært strammere redigert.
Ting blir betydelig bedre med «Weep for Nothing». Blastbeatsene føles mer dynamiske, cymbalspillet holder fremdriften interessant, og de langsomme, hypnotiske gitardelene bryter opp den konstante aggresjonen. Symfoniske elementer dukker opp uten å overskygge låten, mens temposkiftene holder interessen oppe til tross for nok en lang spilletid.
«Aeon’s End» er en av albumets mest fokuserte låter. Riffene stormer frem med hensikt, trommene låter endelig mer slagkraftige, og monstrøse bakgrunnsvokaler tilfører enda mer trussel til en allerede brutal fremføring. Alt føles mer konsentrert her, noe som gjør dette til et av albumets sterkeste øyeblikk.
Den langsommere «Funeral of Existence» legger stor vekt på atmosfære. Summende basslinjer, sørgmodige gitarmelodier og fjerne vokaler skaper en undertrykkende stemning, selv om den tamme trommemiksen hindrer de tyngste øyeblikkene i å treffe med full kraft. Når låten akselererer inn i blastbeats, henter den kortvarig tilbake energien før den glir over i mer velkjent black metal-territorium.
«Realm of Endless Misery» åpner eksplosivt før den veksler mellom lynrask intensitet og langsommere, makabre partier. Særlig den siste halvdelen fungerer godt, med uvanlig bassarbeid og mørkere riffvariasjoner som lar låten utvikle seg i stedet for å lene seg utelukkende på repetisjon.
Albumets klare høydepunkt er «Propitious Death». Alt høres rett og slett skarpere ut. Produksjonen føles fyldigere, trommene slår med autoritet, de langsomme, seige riffene tilfører ekte tyngde, og bandet fremstår fullstendig samspilt. Selv den harske, nesten oppkastlignende vokalen føles ekstra overbevisende her, noe som gjør dette til albumets mest minneverdige fremføring.
Avslutningssporet «The Sentence of Absolution» begynner overraskende tilbakeholdent før det finner en sterk mellomtempo-groove. Selv om det tidvis faller tilbake på velkjente grep, hjelper de uvanlige teksturene og avslutningen albumet med å runde av på en tilfredsstillende måte.
Alt i alt lykkes Liturgy of Death best når Mayhem balanserer sitt karakteristiske black metal-raseri med langsommere og mer atmosfæriske låtstrukturer. Musikernes prestasjoner holder et gjennomgående høyt nivå, spesielt gitararbeidet og flere sterke trommeprestasjoner, men produksjonen begraver til tider perkusjonen nok til å redusere slagkraften. Enkelte låter varer også litt for lenge, noe som gjør at midtpartiet av albumet kan føles noe repetitivt.
Til tross for disse svakhetene er dette fortsatt en solid utgivelse fra et av black metalens mest innflytelsesrike band. Den når kanskje ikke de legendariske høydene til deres klassiske materiale, men den beviser at Mayhem fortsatt vet hvordan man skaper mørk, oppslukende og genuint uhyggelig musikk. Fans av atmosfærisk norsk black metal vil sannsynligvis finne mye å sette pris på, selv om albumet sjelden beveger seg utenfor bandets etablerte formel.
Rating 6/10
NOTABLE TRACKS:
Ephemeral Eternity
Aeon’s End
Propitious Death