Einherjer - Lifeblood Review

 Return to Music Reviews 2026

Enjoying the review? Use code BLOG10 for 10% off our apparel.

The lifeblood might be all drained.

Norwegian Viking metal veterans Einherjer have been carrying the banner for Norse-inspired extreme metal since forming in Haugesund in 1993. Founded by guitarist and vocalist Frode Glesnes alongside drummer Gerhard Storesund, the band helped establish Viking metal as its own identity by blending black metal, traditional Nordic folk melodies, and lyrical themes rooted in Norse mythology. While many bands have leaned heavily into theatrics or cinematic bombast over the years, Einherjer have always favored a more grounded approach built around memorable riffs, earthy production, and proud Scandinavian storytelling.

Following their brief hiatus between 2004 and 2008, the band returned with renewed focus, consistently refining their sound without abandoning the foundations that earned them respect throughout the Viking metal community. Their latest release, Lifeblood, arrives through By Norse Music and once again celebrates Nordic history and mythology. While the album succeeds in creating a rich atmosphere and boasts one of the band's strongest productions to date, repetitive songwriting and lengthy arrangements ultimately prevent it from reaching the heights its impressive musicianship suggests.

From the opening seconds of "Bloodborn," Lifeblood immediately sounds enormous. Layered choir vocals, thick guitar tones, booming drums, and a wonderfully warm bass establish an epic atmosphere before the full band crashes into one of the album's heaviest moments. The production deserves immediate praise. Every instrument sits comfortably within the mix, allowing the guitars to sound massive without burying the rhythm section. The bass, in particular, becomes one of the record's greatest strengths, consistently providing a fuzzy, low-end rumble that anchors nearly every song.

Unfortunately, after the impressive introduction, the songwriting begins revealing one of the album's recurring weaknesses. While "Bloodborn" certainly sounds powerful, its structure remains surprisingly predictable. The chorus never develops into the memorable hook it seems to be building toward, occasionally drifting into territory that feels more theatrical than genuinely impactful. Although tasteful guitar solos and energetic drum fills briefly elevate the song, it lingers well beyond its strongest ideas.

That pattern continues with "At the Threshold's End." Slow, crawling riffs and deep, blackened vocals create an undeniably oppressive atmosphere, but the pacing rarely changes enough to maintain momentum throughout its lengthy runtime. The occasional burst of double-kick drumming and another well-played guitar solo inject welcome excitement, yet the overall composition feels content to circle the same handful of ideas instead of evolving naturally.

"Gone" introduces a softer side of the band through clean passages, subtle keyboard textures, and restrained guitar melodies. It offers a refreshing change in mood after the album's heavier opening stretch, and the quieter moments demonstrate that Einherjer are capable of writing emotionally engaging material when they allow themselves more dynamic variation. Unfortunately, once the heavier instrumentation returns, the song settles back into familiar territory. The guitar solo gradually improves as it progresses, but the composition itself feels stretched longer than necessary.

This becomes the defining criticism of Lifeblood. Nearly every song contains strong individual ideas, yet many continue repeating those ideas instead of developing them further. Rather than building genuine tension, several tracks simply extend their runtime through repeated sections that rarely deliver a satisfying payoff.

"Malstrøm" perhaps illustrates this issue most clearly. The slower tempo allows the thick bass and crushing guitar tone to dominate the mix, while deep vocals reinforce the album's bleak atmosphere. There are interesting production touches throughout, particularly the layered vocal effects, but structurally the song rarely surprises the listener. The result is another composition that feels noticeably longer than it actually is.

A welcome change finally arrives with "Dei Så Ser." Acoustic guitars immediately separate the song from everything surrounding it, while softer vocals introduce a genuine emotional vulnerability missing elsewhere on the record. The Nordic folk influence feels far more prominent here, allowing Einherjer's songwriting to breathe naturally rather than relying solely on slow metallic grooves. Although the latter half eventually slips back toward the album's familiar pacing, this remains one of its more memorable moments thanks to its willingness to explore different textures.

"Arr For Arr" follows with another measured composition built around thick bass, restrained drumming, and patient riffing. The guitar solo once again provides a welcome spark, adding melodic personality to an otherwise straightforward arrangement. While it still shares many similarities with earlier songs, its pacing feels slightly tighter, preventing it from dragging quite as noticeably.

The album finally finds genuine momentum on "Saltworn Runes." Faster drumming, sharper riffs, and more energetic grooves immediately breathe life into the record. The increased urgency makes the band sound revitalized, and for the first time in quite a while the songwriting begins feeling genuinely exciting rather than simply atmospheric. The guitar solo is among the album's strongest, while the Nordic themes finally feel fully supported by music carrying equal emotional power. It serves as a reminder of how effective Einherjer can be when they balance atmosphere with energy.

Closing track "The Eternal North" provides another high point. Mournful clean vocals, layered choir harmonies, and a darker emotional tone distinguish it from much of the preceding material. Rather than relying solely on repetitive riff cycles, the song slowly develops through changing vocal arrangements and subtle dynamic shifts. The restrained guitar work proves that technical complexity isn't necessary when the atmosphere remains compelling. As the choir voices and marching vocal rhythms build toward the conclusion, the album finally delivers one of its most memorable emotional payoffs.

From a production standpoint, Lifeblood may feature some of the best engineering Einherjer have ever enjoyed. The guitars remain consistently thick, the drums sound natural without becoming sterile, and the bass deserves particular praise for providing warmth and weight throughout nearly every composition. The mix successfully captures both the heaviness and grandeur Viking metal demands while avoiding the overly compressed sound that often plagues modern extreme metal.

Where the album ultimately falls short is its songwriting. Too many songs follow nearly identical structures built around slow riffs, patient builds, and extended runtimes that rarely reward the listener with memorable climaxes. Rather than feeling like individual journeys, portions of the album begin blending together, making it difficult for several tracks to establish distinct identities.

The musicianship is never in question. Einherjer remain accomplished performers capable of crafting enormous atmospheres, tasteful guitar solos, and convincing Norse-inspired soundscapes. However, stronger editing and more adventurous songwriting would have greatly benefited the record.

Lifeblood isn't a bad album—far from it. It sounds fantastic, carries an authentic Viking spirit, and contains several genuinely strong moments. But for every highlight like "Saltworn Runes" or "The Eternal North," there are multiple songs that settle too comfortably into repetition. Fans of traditional Viking metal will likely appreciate the familiar formula, but listeners hoping for a more dynamic evolution may find themselves wishing the album embraced greater variety and stronger pacing.

The foundation remains solid. Unfortunately, the lifeblood occasionally runs just a little too slowly.

Livsblodet er kanskje helt tømt. De norske viking metal-veteranene Einherjer har båret fanen for norrønt-inspirert ekstremmetall helt siden de ble dannet i Haugesund i 1993. Bandet ble grunnlagt av gitarist og vokalist Frode Glesnes sammen med trommeslager Gerhard Storesund, og de bidro til å etablere viking metal som en egen identitet ved å blande black metal, tradisjonelle nordiske folkemelodier og lyriske temaer forankret i norrøn mytologi. Mens mange band har lent seg tungt mot det teatralske eller filmatiske gjennom årene, har Einherjer alltid foretrukket en mer jordnær tilnærming bygget rundt minneverdige riff, organisk produksjon og stolt skandinavisk historiefortelling. Etter en kort pause mellom 2004 og 2008 kom bandet tilbake med fornyet fokus, og de har konsekvent forfinet lydbildet sitt uten å forlate fundamentet som ga dem respekt i hele viking metal-miljøet.
Deres nyeste utgivelse, Lifeblood, kommer via By Norse Music og feirer nok en gang nordisk historie og mytologi. Selv om albumet lykkes med å skape en rik atmosfære og kan skilte med en av bandets sterkeste produksjoner til dags dato, gjør repeterende låtskriving og langstrakte arrangementer at det til syvende og sist ikke når de høydene som det imponerende musikalske håndverket antyder.
Fra de første sekundene av «Bloodborn» høres Lifeblood umiddelbart enormt ut. Lagvis korvokal, fyldige gitartoner, dundrende trommer og en fantastisk varm bass etablerer en episk atmosfære før hele bandet braker løs i et av albumets tyngste øyeblikk. Produksjonen fortjener umiddelbar ros. Hvert instrument sitter behagelig i miksen, noe som gjør at gitarene høres massive ut uten å begrave rytmeseksjonen. Spesielt bassen blir en av platens største styrker, og leverer konsekvent et ullent, dypt dunder som forankrer nesten hver eneste sang.
Dessverre begynner låtskrivingen etter den imponerende introduksjonen å avsløre en av albumets tilbakevendende svakheter. Selv om «Bloodborn» utvilsomt høres kraftfull ut, forblir strukturen overraskende forutsigbar. Refrenget utvikler seg aldri til det minneverdige partiet det ser ut til å bygge opp mot, og driver i stedet tidvis inn i et spor som føles mer teatralsk enn genuint slagkraftig. Selv om smakfulle gitarsoloer og energiske tromme-fills løfter sangen kortvarig, dveler den i overkant lenge ved sine sterkeste ideer.
Dette mønsteret fortsetter med «At the Threshold's End». Slow, krypende riff og dyp, black metal-preget vokal skaper en unektelig trykkende atmosfære, men tempoet endrer seg sjelden nok til å opprettholde drivet gjennom den lange spilletiden. Et og annet utbrudd med doble stortrommer og nok en godt spilt gitarsolo tilfører kjærkommen spenning, men den overordnede komposisjonen virker tilfreds med å sirkle rundt de samme få ideene i stedet for å utvikle seg naturlig.
«Gone» introduserer en mykere side av bandet gjennom rene partier, subtile keyboard-teksturer og beherskede gitarmelodier. Den byr på et forfriskende stemningsskifte etter albumets tyngre åpningsparti, og de roligere øyeblikkene viser at Einherjer er i stand til å skrive følelsesmessig engasjerende materiale når de tillater seg mer dynamisk variasjon. Dessverre, så snart de tyngre instrumentene returnerer, legger sangen seg tilbake i vante spor. Gitarsoloen blir gradvis bedre utover i låten, men selve komposisjonen føles strukket lenger enn nødvendig.
Dette blir den definerende kritikken mot Lifeblood. Nesten hver eneste sang inneholder sterke enkeltideer, men mange fortsetter å gjenta disse ideene i stedet for å utvikle dem videre. I stedet for å bygge opp en genuin nerve, forlenger flere av sporene spilletiden gjennom repeterende partier som sjelden gir en tilfredsstillende utløsning.
«Malstrøm» illustrerer kanskje dette problemet aller tydeligst. Det langsommere tempoet lar den tykke bassen og den knusende gitartonen dominere miksen, mens den dype vokalen forsterker albumets dystre atmosfære. Det er interessante produksjonsgrep underveis, spesielt de lagdelte vokaleffektene, men strukturelt sett overrasker sangen sjelden lytteren. Resultatet er nok en komposisjon som føles merkbart lengre enn den faktisk er.
En kjærkommen forandring kommer endelig med «Dei Så Ser». Akustiske gitarer skiller umiddelbart sangen fra alt som omgir den, mens en mykere vokal introduserer en genuin følelsesmessig sårbarhet som savnes ellers på platen. Den nordiske folkemusikk-innflytelsen føles langt mer fremtredende her, noe som lar Einherjers låtskriving puste naturlig i stedet for å lene seg utelukkende på tunge, langsomme metall-groover. Selv om den siste halvdelen til slutt sklir tilbake mot albumets vante tempo, forblir dette et av de mer minneverdige øyeblikkene takket være viljen til å utforske andre teksturer.
«Arr For Arr» følger opp med nok en behersket komposisjon bygget rundt tykk bass, tilbakeholdent trommespill og tålmodige riff. Gitarsoloen gir nok en gang en kjærkommen gnist, og tilfører melodisk personlighet til et ellers rett-frem-arrangement. Selv om den fortsatt deler mange likhetstrekk med tidligere sanger, føles drivet her litt strammere, noe som hindrer den i å trekke ut like merkbart.
Albumet finner endelig ekte momentum på «Saltworn Runes». Raskere trommer, skarpere riff og mer energiske groover puster umiddelbart liv i platen. Den økte intensiteten får bandet til å høres revitalisert ut, og for første gang på en god stund begynner låtskrivingen å føles genuint spennende snarere enn bare atmosfærisk. Gitarsoloen er blant albumets sterkeste, mens de nordiske temaene endelig føles fullt ut underbygget av musikk med like stor følelsesmessig kraft. Det fungerer som en påminnelse om hvor effektive Einherjer kan være når de balanserer atmosfære med energi.
Avslutningssporet «The Eternal North» gir nok et høydepunkt. Sørgmodig ren vokal, lagdelte korharmonier og en mørkere emosjonell tone skiller den fra mye av det foregående materialet. I stedet for å stole utelukkende på repeterende riff-sykluser, utvikler sangen seg langsomt gjennom skiftende vokalarrangementer og subtile dynamiske endringer. Det beherskede gitararbeidet beviser at teknisk kompleksitet ikke er nødvendig når atmosfæren forblir fengslende. Mens korstemmene og de marsjerende vokalrytmene bygger seg opp mot slutten, leverer albumet endelig en av sine mest minneverdige følelsesmessige utløsninger.
Fra et produksjonsstandpunkt har Lifeblood kanskje noe av den beste teknikken Einherjer noen gang har hatt glede av. Gitarene forblir konsekvent fete, trommene høres naturlige ut uten å bli sterile, og bassen fortjener spesiell ros for å gi varme og tyngde gjennom nesten hver eneste komposisjon. Miksen fanger vellykket opp både tyngden og storheten som viking metal krever, samtidig som den unngår det overkomprimerte lydbildet som ofte plager moderne ekstremmetall.
Der albumet til syvende og sist kommer til kort, er i låtskrivingen. For mange sanger følger nesten identiske strukturer bygget rundt langsomme riff, tålmodige oppbygginger og utvidede spilletider som sjelden belønner lytteren med minneverdige klimaks. I stedet for å føles som individuelle reiser, begynner deler av albumet å flyte over i hverandre, noe som gjør det vanskelig for flere av sporene å etablere en tydelig identitet.
Det musikalske håndverket er det aldri noen tvil om. Einherjer forblir dyktige musikere som er i stand til å skape enorme atmosfærer, smakfulle gitarsoloer og overbevisende norrønt-inspirerte lydlandskap. Likevel ville platen hatt stor nytte av strammere redigering og mer dristig låtskriving. Lifeblood er ikke et dårlig album – langt ifra. Det høres fantastisk ut, bærer på en autentisk vikingånd og inneholder flere genuint sterke øyeblikk. Men for hvert høydepunkt som «Saltworn Runes» eller «The Eternal North», er det flere sanger som slår seg litt for komfortabelt til ro i repetisjon. Tilhengere av tradisjonell viking metal vil sannsynligvis sette pris på den velkjente formelen, men lyttere som håper på en mer dynamisk utvikling, vil kanskje ta seg i å ønske at albumet omfavnet større variasjon og et sterkere driv. Fundamentet forblir solid. Dessverre renner livsblodet av og til bare litt for sakte.

Rating 5/10

NOTABLE TRACKS: 

Bloodborn

Dei Så Ser

Saltworn Runes

Instagram review

Return to Music Reviews

Return to  Music Review 2026

Back to blog

Leave a comment

Please note, comments need to be approved before they are published.