The lords of black metal have returned with a new album—one that will undoubtedly resonate with some fans while leaving others indifferent. Over time, this band has drifted away from their raw, DIY production and the abrasive, off-putting chaos that once defined their sound. Instead, they’ve embraced a more doom-laden approach, trading blistering intensity for an atmosphere of gloom and despair. While evolution in sound can be welcome, in this case, the shift feels somewhat uninspired.

Take the opening track, Howling Primitive Colonies. It introduces grunge-tinged, garage-style riffs with sluggish drumming, accompanied by vocals that feel more like weary, echoing monologues than the tortured wails or shrieks typically associated with black metal. The vocal delivery throughout the album leans heavily into a talk-like cadence, which, while potentially intriguing in theory, often comes across as disengaged rather than haunting. This lack of energy seeps into the music itself, leaving parts of the album feeling lifeless and lacking urgency.

The guitar work follows a similar pattern—while there are moments where the riffs inject some much-needed darkness and intensity, such as on Black Dawn Affiliation, other tracks, like Eon 3, fall flat. The slower pace, rather than feeling ominous or crushing, often borders on mundane, making it difficult for the album to maintain a gripping presence. That said, when the band does manage to construct a more immersive atmosphere, the results can be effective. Black Dawn Affiliation, for example, slows things down in a way that enhances its ominous tone, allowing the creeping sense of dread to take center stage.

One of the more creatively structured tracks, The Lone Pines of the Lost Planet, utilizes subtle hi-hat taps alongside the sound of running water to create an eerie, immersive backdrop. It’s in moments like these that the album shows glimmers of potential—where the focus on mood and texture pays off. Later tracks, such as The Bird People of Nordland and The Heavy Hand, also manage to capture a more hypnotic, brooding quality with distorted basslines and grimy, atmospheric riffs. These elements help elevate the record toward the end, giving it a bit more depth than the lackluster opening.

Ironically, the album’s cleaner, more refined production works against it at times. What once made this band compelling was their raw, unhinged energy, but with a tighter and more polished sound, some of that edge feels lost. While there are a handful of solid ideas scattered throughout the album, it lacks the bite and character of their earlier work. Outside of one or two standout tracks that reach the level of their previous material, this latest release is decent but ultimately struggles to hold up against the band's more unfiltered, gripping past.

Her er en oversatt og utvidet versjon av anmeldelsen din på norsk:

De svarte metallherrene vender tilbake med et nytt album – et som utvilsomt vil treffe noen fans, mens andre kanskje vil forbli likegyldige. Over tid har dette bandet beveget seg bort fra sin rå DIY-produksjon og den skitne, urovekkende lyden som en gang definerte dem. I stedet har de omfavnet en mer doom-preget tilnærming, byttet ut den maniske intensiteten med en atmosfære av dysterhet og undergang. Selv om en slik utvikling kan være velkommen, føles denne stilen dessverre litt uinspirert.

Ta for eksempel åpningslåta Howling Primitive Colonies. Her introduseres grunge-aktige, garasjeinspirerte riff kombinert med treg tromming, akkompagnert av vokaler som høres mer ut som en sliten, ekkolignende monolog enn de torturerte skrikene eller heseblesende ropene vi forbinder med svartmetall. Vokalen gjennom hele albumet har en nesten snakkende stil, noe som i teorien kunne vært interessant, men som i praksis ofte føles uengasjert snarere enn hjemsøkende. Denne mangelen på energi smitter over på musikken, og etterlater mange partier med en følelse av livløshet og mangel på intensitet.

Gitararbeidet følger en lignende linje – det er øyeblikk hvor riffene tilfører en mørkere og mer intens stemning, som på Black Dawn Affiliation, men andre spor, som Eon 3, faller flatt. Det langsomme tempoet føles ikke skremmende eller knusende, men snarere monotont, noe som gjør det vanskelig for albumet å opprettholde en fengslende atmosfære. Når bandet likevel klarer å skape en mer oppslukende stemning, fungerer det tidvis godt. Black Dawn Affiliation drar fordel av et saktere tempo som bygger opp en uhyggelig atmosfære, og lar en krypende følelse av uhygge trenge gjennom.

Et av albumets mer interessante spor, The Lone Pines of the Lost Planet, bruker subtile hi-hat-slag sammen med lyden av rennende vann for å skape en urovekkende, stemningsfull bakgrunn. Det er i slike øyeblikk at albumet viser glimt av potensial – når fokuset på atmosfære og tekstur virkelig fungerer. Senere spor som The Bird People of Nordland og The Heavy Hand klarer også å fange en mer hypnotisk, dyster følelse med sine forvrengte basslinjer og skitne, stemningsfulle riff. Disse elementene hjelper til med å løfte albumet mot slutten, og gir det mer dybde enn den svake åpningen.

Ironisk nok jobber den renere og mer raffinerte produksjonen mot bandet denne gangen. Det som en gang gjorde dem overbevisende, var deres rå, utemmede energi – men med en strammere og mer polert lyd virker noe av denne kanten å ha gått tapt. Selv om det finnes noen gode ideer spredt gjennom albumet, mangler det brodden og karakteren fra deres tidligere utgivelser. Utenom én eller to låter som nærmer seg nivået til deres gamle materiale, ender dette albumet opp som helt greit, men klarer ikke helt å måle seg med bandets mer ufiltrerte og intense fortid.